Rockettothesky - Medea
Norges mest spennende artist for tiden slapp for ikke lenge siden oppfølgeren til den fabelaktige debuten som kom for to år siden. På den tiden har mye skjedd med hennes musikalske uttrykk, selv om det umiskjennelig er Jenny Hval som står bak denne gangen også. Den første skiva florerte av fengende, men helt særegne, poplåter uten sidestykke i norsk så vel som internasjonal pop. Skiva var mildt sagt noe så sjeldent som en helt perfekt debut, så forventningene var store til hva Hval kom til å finne på med neste album.
Og hun har så til de grader levert varene. Denne gangen dyrker hun i større grad det lavmælte og mystiske, og resultatet er en skive som målbinder deg fra første sekund. Det første sporet, Song of Pearl, starter med en hviskende Rockettothesky, som sakte blir akkompagnert av flere instrumenter helt til låta når sitt klimaks litt over halvveis uti med et par linjer, før det hele bygger seg ned igjen. Mange av låtene følger samme tankegangen. Det er ikke nødvendig med catchy hooks og allsangsrefrenger for å lage trollbindende musikk.
Men misforstå ikke, det finnes også noe som minner om pop på skiva, men på en helt egen måte. 14 15, 13, 14, Call Medea og The Dead, Dead Waterlily Thing, har alle fengende arrangement som får frem rockefoten i deg, uten at det noen gang bryter med den overhengende stemningen på resten av skiva.
Alt i alt, vil jeg tørre å påstå at Medea er bedre enn forgjengeren, To Sing You Apple Trees. Selv foretrekker jeg det mer innesluttede og mystiske uttrykket på oppfølgeren, og karakteren her er ikke vanskelig å komme frem til.
10/10
Antony and the Johnsons - Another World (EP)
Antony slo først igjennom med sitt andre album, I am a Bird Now, noe jeg synes er litt ufortjent da hans selvtitulerte debut er minst dobbelt så bra. Debuten hadde en hvassere brodd, og var på mange måter et mer kreativt og lekent album enn den mer "voksne" oppfølgeren. Det er snart på tide med nytt album, og for å tekkes blodfansen har det nå kommet en EP der man blant annet finner den første singelen fra den neste skiva. Singelen, merkelig nok kalt Another World, er ganske typisk Antony, noe som overrasker absolutt ingen. Det er strykere, et piano og hovedpersonens svulstige - på en god måte - stemme over det hele. Tenk Hope There's Someone fra den forrige skiva, så er du ganske nær hvordan det høres ut.
Av EPens fem spor, er det kun to som minner meg om tidlig og leken - fy faen så homo jeg føler meg når jeg bruker adjektivet leken om karen - Antony. Shake That Devil er en stilig jazza liten sak som faktisk minner meg litt om noe av det Tom Waits gjorde med Swordfishtrombones og Rain Dogs, minus stemmen såklart. Sing For Me er det andre sporet, og selv om dette følger stilen fra I am a Bird Now tettere, har den en nerve man ikke finner på mange av sporene der. Den stakkato oppbygningen gir meg følelsen av at jeg ikke vet hva som kommer rundt neste sving, og det er absolutt en bra ting.
Dette er helt klart en EP kun for blodfansen av fyren. Det er ingen direkte dårlige spor her, men det er bare to som virkelig skiller seg ut og forsvarer et kjøp. Singelen fra den neste skiva legger seg i samme sporet som I am a Bird Now, noe som skuffer meg stort, men jeg kan alltids håpe på at det er mer variasjon på den enn det som er tilfellet på førstnevnte skive.
5/10
Nå gidder jeg ikke mer. :(
