Film med far

Jeg er hos min far nå. På TVen går en av de småleie Jason Bourne-filmene, jeg tror det er toeren. Jason står og snakker med ei dame mens han sikter på henne med en snikskyterrifle. Han bruker en relativt ny mobiltelefon. Den var ihvertfall ny da filmen ble laget.

-------------- ------------------

Intens jaktscene, glasskårene ligger strødd utover den travle gaten. Med lette bevegelser løper Bourne nedover en trang bakgate. Han har sorte sko, sko som ser sine beste dager nå. Til tross for mye løping, ser de ikke ut til å bli slitte. Bourne, derimot, har små svettedråper rennende nedover pannen.

--------------------------- ------------------------

Intens scene. Lite action, men dramatiske replikkutvekslinger. Personen vi trodde var hovedskurken, viste seg å bare være en mellommann. Overraskende. Fargebruken er interessant. Mye brunt og mørkegrønt, lite lyst. Regissøren vet tydeligvis hva han driver med.

----------------------- ---------------------------

Filmen er ferdig nå. Lite tilfredstillende med mangel på resolusjon. Må være en oppfølger der ute. Skal prøve å se den en dag. Bourne er litt som en moderne James Bond. Ihvertfall en moderne James Bond frem til Daniel Craig ble James Bond. Matt Damon er ikke like hardbarket som Daniel Craig, men han får jobben gjort. Godt øyeskuespill.

--------------- -------------

Film med far er gøy.

Karsten

Da jeg våknet i sted, var det en tanke som slo meg som lyn fra klar himmel. Dvs. at det ikke egentlig var noen foranledning for denne bestemte tanken. Det begynner å bli en stund siden siste gang jeg satte min fot på Eidsvoll videregående skole, men ikke før i dag slo det meg at jeg savner visse ting fra de tre årene jeg befant meg der. En av disse tingene, eller snarere personene, er Karsten. Jeg bestemte meg derfor for å skrive et blogginnlegg til ære for Karsten. Eller, nei, et blogginnlegg er ikke bra nok en storhet som Karsten. Et dikt passer mye bedre:

Jeg savner deg Karsten

Slik bølgene slår mot kystens klipper slår hjertet mitt for deg

Karsten jeg savner deg virkelig

Ditt røde hår var som et signallys i min mørke verden

Et signallys som sa: Alt går bra

Jeg elsker deg Karsten

Ironisk introduksjon og diverse pinlige morsomheter (denne overskriften er så jævla dyp hvis du tenker deg om).

Nemlig. 

Til stor forskrekkelse fant jeg forleden dag ut at et stort antall av mine bekjentskaper - jeg er for kul for venner - har startet blogg igjen. Blogg, et fenomen som burde vært død og begravet for lenge, lenge siden. Ja, for blogging er ikke særlig tøft og kult lenger. Min forrige blogg var tøff og kul, men ikke denne. Dette er en ganske trist blogg. En blogg som kun er et resultat av en trang til ikke å studere. Stort tristere får du det ikke. Med denne bloggen, viderefører jeg og bygger på den tradisjonsrike emobloggen. Du vil ikke finne annet enn depressive saker her. Ikke én gladsak vil du finne. Ikke noe som er relevant for noen andre enn meg selv heller. (Man må ha med sistnevnte slik at man slipper sårende kommentarer om at det jeg skriver om kun er relevant for meg). 

En gang iblant vil jeg også legge ut egenprodusert musikk her, slik at dere kan kommentere hvor avsides fett det låter. Gjør dere ikke det, fjerner jeg bare muligheten for å legge til kommentarer. Kan Kina, kan Tony. 

Til slutt vil jeg bare komme med en shout out til noen andre bloggere jeg vet om, nemlig Tom Erik, Nina og Marte, tre interessante bloggere så absoluuuuuuuuuutt.