Til stor forskrekkelse fant jeg forleden dag ut at et stort antall av mine bekjentskaper - jeg er for kul for venner - har startet blogg igjen. Blogg, et fenomen som burde vært død og begravet for lenge, lenge siden. Ja, for blogging er ikke særlig tøft og kult lenger. Min forrige blogg var tøff og kul, men ikke denne. Dette er en ganske trist blogg. En blogg som kun er et resultat av en trang til ikke å studere. Stort tristere får du det ikke. Med denne bloggen, viderefører jeg og bygger på den tradisjonsrike emobloggen. Du vil ikke finne annet enn depressive saker her. Ikke én gladsak vil du finne. Ikke noe som er relevant for noen andre enn meg selv heller. (Man må ha med sistnevnte slik at man slipper sårende kommentarer om at det jeg skriver om kun er relevant for meg).
En gang iblant vil jeg også legge ut egenprodusert musikk her, slik at dere kan kommentere hvor avsides fett det låter. Gjør dere ikke det, fjerner jeg bare muligheten for å legge til kommentarer. Kan Kina, kan Tony.
Til slutt vil jeg bare komme med en shout out til noen andre bloggere jeg vet om, nemlig Tom Erik, Nina og Marte, tre interessante bloggere så absoluuuuuuuuuutt.
1 kommentar:
Vi skriver kunnnnnnnn (jeg la til mange N-er fordi jeg ikke vet om det er "kun" eller "kunn") blogg fordi det er ironisk, Tony. Fordi ironi er det som er det virkelige hippe. Jeg hater bloggen min, og nå har jeg tenkt å gå og skrive hvor mye jeg hater den, for så å legge til bloggen din i link-lista.
Legg inn en kommentar