Operaen

Jeg vil skrive et innlegg som får deg til å tenke. Et innlegg som gjør deg rastløs. Et innlegg som får deg til å ville skrive leserbrev til alle Norges aviser. Et innlegg som får deg til å plassere eksplosiver på Stortinget. 

Jeg vil skrive et innlegg om operaen. 

Jeg kom nettopp hjem fra operaen. Aldri før hadde jeg satt min fot på dette bygget, og aldri før har jeg snublet rundt så mye som i kveld. Operaen er rett og slett lite praktisk anlagt. Bratt er den og. Og det var andre mennesker på taket, selv om klokken var slagen tolv. 

Akk, hva skjedde med privatlivets fred? En ensom sjel i byens virrvarr av andre ensomme sjeler, trafikklys og slitte kriker og kroker, burde i det minste få opplevet ett sekunds fullkommenhet og sjelefred på dette bygg bygget av den fineste marmor? Denne hvite bygningen som står der midt i storbyen og lyser mot forbipasserende som en brystfager gudinne, kun ute etter å gi deg roen. Ja, denne roen alle snakker om, men som ingen egentlig opplever. Du har sikkert møtt mange som hevder de har denne roen. De har misforstått noe vesentlig ved storbyfolket psyke. Roen er ikke der, den er borte. Som en øde øy ligger den og vaker i det store intet. Prøver du å finne den, vil den ikke flytte seg, men du vil allikevel mislykkes i din søken. Nei, det er du som flytter deg, lengre og lengre vekk fra roen. I søket etter roen, mister du det lille du hadde av den. Du er fortapt. 

Nå skal jeg på butikken og kjøpe vann.